Nytt IT-system og Conways lov

Anskaffelse av et nytt IT-verktøy til en definert oppgave høres i utgangspunktet ganske enkelt ut. Men uten en klar forståelse av formålet med systemet og problemet som søkes løst, går det ofte dårlig. Manglende forståelse kan sågar forsterke problemet gjennom økt kompleksitet. Resultatet er bortkastet arbeid, frustrasjon og unødig sløsing av ressurser.

Behovene for nye IT-verktøy kan være forskjellig, men utfordringen er ofte er den samme: Mangelfull forståelse av hva som skaper verdi, medfører feil bestilling. Anskaffelsen blir dyr, og kostnadene øker i takt med antall involverte.

Bærum kommune lærte dette på den harde måten da de anskaffet et nytt økonomisystem og gikk på en 100 millioner smell. Det nye økonomisystemet skulle koste rundt 40 millioner kroner, og når det kom på plass i 2016 – fire år etter planen – var regningen kommet opp i nesten 140 millioner kroner.  

Rotårsaken var ifølge en rapport fra kommunerevisjonen et forsøk på å modifisere et standardsystem slik at det minnet om det gamle systemet det skulle erstatte. Kommunerevisjonen mente de ekstremt kompliserte kravspesifikasjonene til økonomisystemet, et dokument på 700 sider, var en direkte årsak til 100-millionersmellen. Ifølge rapporten burde kommunen ha tilpasset organisasjonen til økonomisystemet. Ikke omvendt.

Dette var en dyrekjøpt erfaring og forhåpentligvis god læring for Bærum kommune som vi andre også kan lære noe av. Du finner en kortfattet oppsummering av saken her.

Det Bærum kommune gjorde er dessverre helt vanlig. Interessant nok skjer dette så ofte at fenomenet regnes som et «prinsipp» som har fått et eget navn; Conways lov. Denne «loven» sier at: Organisasjoners informasjonssystemer utformes, bevisst eller ubevisst, slik at de gjenskaper organisasjonsstrukturen. Prinsippet ble trolig først uttalt av programmereren Melvin Convay i 1967(!), og ble formulert som en «lov» i Conways navn på en konferanse året etter.

Tenk litt på det, og la det synke inn en liten stund. – Det er ganske nedslående. Conways lov kan forklare mange IT-skandaler, og den ufattelige sløsingen av ressurser slik atferd representerer. Den ubevisste atferden fremmer i hvert fall ikke innovasjon, og gjør det vanskelig å høste gevinster av IT.

Conways lov ser ellers ut til å også omfatte utvikling av organisasjoners nettsteder, hvor inndelingen av nettstedet har en tendens til å gjenspeile organisasjonskartet i stedet for å fokusere på hva brukerne faktisk ønsker å løse. Nok om det.

Så hvordan bør en gå fram for å anskaffe et nytt IT-system? Det jeg har lært, er at dersom en tar seg tid til å analysere hva systemet skal brukes til, og hva som søkes oppnådd, kan en formulere noen få, men tydelige behov. Disse kan så kommuniseres for å valideres og bekreftes. Først internt, for å bli enige om hva de faktiske behovene er på tvers av avdelinger og organisatoriske enheter. Deretter eksternt, til aktuelle leverandører. Risiko for misforståelser og feil reduseres, og sannsynligheten for at anskaffelsen blir vellykket øker. Her ligger også business-caset for å leie inn ekstern ekspertise i å analysere og formulere hva det faktiske behovet er, – og ikke er.

Min erfaring er at virksomhetsarkitektur er en nyttig metode for å forstå hva IT-systemer skal brukes til. Virksomhetsarkitektur er en strukturert metodikk som beskriver hvordan en virksomhet er organisert, hvordan arbeidsprosesser er satt sammen og hvordan IT-løsninger utnyttes for å produsere verdi for å nå forretningsmålene. Dette har jeg beskrevet i et tidligere innlegg: Verdien av virksomhetsarkitektur.

Innsikten fra arbeidet med virksomhetsarkitektur er direkte overførbart til å formulere behov for et nytt IT-system. Det sikrer en helhetlig forståelse, og reduserer risiko for sub-optimalisering som typisk skjer når en avdeling anskaffer et verktøy – til sitt behov, uten å ta innover seg at også andre avdelinger og funksjoner har avhengigheter og interesser i det nye IT-systemet, som må hensyntas.

Funksjonelle behov beskrives som «brukerhistorier», som typisk har denne oppbygningen: Som «rolle» trenger jeg «funksjonalitet» for å oppnå «effekt«.

For eksempel:

• Som kunde trenger jeg å se om jeg har gyldig forsikring når jeg skal registrere en skade.
• Som skadebehandler trenger jeg en definert prosess for å se hva jeg skal gjøre og hvilken informasjon og dokumentasjon jeg trenger for å behandle en skade.
• Som kundeservice trenger jeg å søke i en kundedatabase for å finne kunder med gyldig forsikringspolise.

Slike brukerhistorier kommuniserer behov og ønsket effekt for interessentene. De bør ikke være for mange, og kan gjerne suppleres med prosesskart, suksessfaktorer og hvordan dette måles og rapporteres. Dette omtales gjerne som Key Performance Indicator (KPI).

I tillegg er det behov for at IT-systemet må kunne utveksle data med andre systemer gjennom standardiserte grensesnitt (API). Dette er kritisk viktig, og måten det gjøres på er en avgjørende faktor for om IT-systemet passer inn i virksomhetsarkitekturen og det strategiske målbildet. Dette har jeg skrevet om i et annet innlegg: Hva er et API?

Selve anskaffelsen er en formell prosess hvor en ber om tilbud gjennom «request for proposal» (RFP) i en anbudskonkurranse. Det beste tilbudet velges ut fra en helhetlig vurdering etter regler som er definert i konkurransegrunnlaget, som ofte er pris og kvalitet.

Slik jeg ser det, kan vi trekke følgende læring ut fra alt dette: Om du skal anskaffe et nytt IT-verktøy, vær oppmerksom på Conways lov og benytt virksomhetsarkitektur som metode for å unngå fellene så mange har gått i tidligere. For som Gro Harlem Brundtland så treffende sa: «Alt henger sammen med alt».