Hva er et API?

De tre bokstavene brukes stadig oftere, og ikke lenger bare av teknologer. Nesten alle som har en mening om digitalisering snakker om API. Men hva er egentlig et API, og hvilken nytteverdi har det? Det er disse to spørsmålene jeg vil besvare i denne posten.

Med API menes et standardisert grensesnitt for utveksling av data. Fra engelsk Application Programming Interface (API). Problemet det løser er at data har vært fanget inne i applikasjoner bygd for et spesifikt formål. Vi har i dag egne IT-systemer for HR, lønn, regnskap, fakturering, kundeoppfølging (CRM) og produksjon (ERP). Som ikke snakker med hverandre. Derfor registreres samme data, flere ganger, i forskjellige systemer. Enten gjennom manuell inntasting, eller overføring av filer på diskett eller minnepinne. Så nytteverdien av å koble sammen applikasjoner som brukes internt i en virksomhet synes åpenbar.

Men det virkelig store potensialet ligger i å gå ett skritt videre; å integrere applikasjoner eksternt, utenfor egen virksomhet. God informasjonssikkerhet og tilgangskontroll er en forutsetning for å gjøre dette. For når du åpner en inngangsport (API Gateway) til dine data, trenger du å ha stålkontroll på hvem som får tilgang til hva, og hvilke rettigheter de skal ha for å opprette, lese, oppdatere eller slette data. Teknologien som muliggjør dette eksisterer i dag, og kalles en integrasjonsplattform (API management system). Med identitets- og tilgangsstyring som en tjeneste eller del av plattformen. Men det er enda et godt stykke igjen før vi kommer dit at hele samfunnet er sammenkoblet, på tvers av sektorer og virksomheter, gjennom API.

Når jeg skal forklare nytteverdien og mulighetene datadeling gjennom API gir, bruker jeg ofte denne figuren:

Start med offentlig tilgjengelig data, fra nasjonale fellesløsninger som for eksempel Folkeregisteret, Matrikkelen eller Enhetsregistret. Digitaliseringsdirektoratet har laget en oversikt over tilgjengelige løsninger her. Det er dumt å registrere data som allerede finnes fra før, en gang til. Ikke bare fordi det er bortkastet arbeid, men også fordi det øker risiko for feil. Datakvaliteten blir dårligere når for eksempel samme person står oppført flere ganger på grunn av stavefeil, med eller uten mellomnavn, tidligere adresse og lignende årsaker som fører til dårlig datakvalitet.

Trinn to handler om å produsere egne data til eget bruk. Det er her de fleste er i dag, med IT-systemer som er designet til et bestemt formål. De sammenlignes ofte med «siloer», eller «monolitter». Men det er også behov for å skaffe nye data, fra ting som er tilkoblet nettverk (Internet of Things). Et eksempel er avfallsbeholdere med sensor som varsler når fyllingsgraden når et forhåndsdefinert nivå. Det gir avfallsselskapet mulighet til å planlegge tømmingen og optimalisere innsamlingsruten.

Trinn tre handler om å koble data fra flere kilder for å få ny innsikt. Til å gjøre den jobben bruker vi en integrasjonsplattform for sammenkobling og analyseverktøy for å omsette data til informasjon, kunnskap og læring. Å gå fra historisk rapportering av hva skjedde? Til spørring i sanntid hva skjer? Til prediksjon av hva kommer til å skje? er superspennende og høyaktuelle problemstillinger hos mange av kundene jeg samarbeider med.

Trinn fire handler om å gjøre våre data tilgjengelig for andre. Data, som ikke må være konfidensielle, både kan og bør gjenbrukes. Verdien av dataene øker ved gjenbruk, uten å forringes. I motsetning til andre råvarer blir oppbrukt. Men her trengs det nye forretningsmodeller som fanger verdien av data, slik at tilbyderen får en kompensasjon av kjøperen. Det finnes teknologi i dag for mikrobetalinger som kan anvendes til dette formålet. En mikrobetaling er som navnet antyder et veldig lite beløp som overføres i en transaksjon mellom to parter. Transaksjonskostnadene må også være tilsvarende små, om betalingsløsningen skal være bærekraftig. Datafrigjøring skrev vi en kronikk om i 2019: Frigjør våre data for en kollektiv innovasjonskraft. Personlig tror jeg dette er en forutsetning for å høste gevinster i en helt annen skala enn det vi gjør i dag. Det synes jeg er så viktig og interessant at jeg vil følge opp dette temaet i senere innlegg.

Trinn fem handler om å samle inn data for andre enn oss selv. Et eksempel jeg bruker ofte er avfallsselskaper, som dekker et geografisk område regelmessig med bilene sine. Bilene som samler inn avfall, kan bruke sensorer for å knytte kunden til avfallsbeholder, måle vekt, volum, og kvalitet på avfallet. Men hvorfor kan ikke den samme bilen like gjerne ha andre sensorer som måler veiers beskaffenhet, luftkvalitet, hus som står tomme og andre ting av interesse som kan fanges opp? Data, som samles inn lovlig og anstendig, blir en råvare til innovative tjenester. Her er det utrolig mange muligheter for tjenesteinnovasjon og næringsutvikling. Det kommer jeg tilbake til i et senere innlegg.

For de teknisk interesserte er det REST API som regnes for standarden. REST står for REpresentational State Transfer. Når et REST API kalles, vil serveren overføre en representasjon av tilstanden av den etterspurte ressursen. Dette kan være skrevet i Javascript Object Notation (JSON), eXtensionable Markup Language (XML) eller HyperTekst Markup Language (HTML) format. Med andre ord samme format som vi bruker til surfing på internett. Vi lærer oss selvbetjening, og etterhvert vil vi forvente økt funksjonalitet og tilgang til mere data. Muliggjort av API.

Les også verdien av virksomhetsarkitektur.